fotograf Karin Pedersen,Sarpsborg,Østfold,oslo
M a m m a

M a m m a

I sommerkvelden i mørket er det bare flammene fra lysene foran meg som vitner om en svak bris. De bølger seg fram og tilbake, men skinner fortsatt like sterkt.  Det er kjørligere, men jeg fryser ikke med varmen fra lysene, og teppe over meg holder de svirrende myggene litt på avstand. Av og til tar jeg på meg hetten på collegegenseren, bare for å kjenne på den lune følelsen som omslutter og rammer meg inn i noe som føles trygt og godt. 

En bok ligger oppslått med sidene ned under glassbordet ved siden av meg. Jeg fikk bare lest noen sider før det ble for mørkt. Lyden av feststemte mennesker fra en fest i nabolaget høres godt. Latter, høye stemmer og livlig prat med en hamrende musikk i bakgrunnen. En indre ro fyller meg som en varm bris av tilfredshet over barna mine som ligger inne og sover. Det er som jeg kan høre den beroligende pusten deres, små snorkelyder og noen uklare ord som bryter ut i mørket fra en fjern drøm. 

Gutten min på 8 kommer tuslende halvveis i søvne og smiler ved synet av alle lysene som bølger seg i mørket. 

“Kan jeg få være sammen deg her ute?” 

Jeg lar han krype under teppe og pakker armene mine godt rundt han. Begraver nesen min ned i den bustete sovesveisen hans. Han lukter så godt, en blanding av solkrem, ferskvann og is. Gode minner strømmer gjennom meg fra dagen som har sneket seg inn i natten som en lett sommerbris.

“Mamma? Kan du synge for meg?”

Han ser opp på meg med de store vakre blå øynene som vitner om den avbrutte søvnen og dagen i sol. Stemmen min bryter stillheten like mye som den overrasker meg, som om de blå øynene har hypnotisert meg til å synge. 

“Det vackraste jag vet,  Är att se dej när do sover 
Här råder stilla frid, Och jag glömmer både rum och tid

Do ligger här bredvid, Och jag känner hur do andas
Att älskas utav dej, Är det vackraste för mej”

Jeg blir rørt av å se han smile forsiktig ut i mørket som kommentar til sangvalget, som om det var akkurat den han ville høre. Så tankefull og lyttende til stemmen min uten å se på meg. I undring lurer jeg på hva han tenker på og om stemmen min vil bære gjennom hele sangen uten å briste. Jeg føler trangen til å blunke bort tankene som gjør synet mitt uklart, men fortsetter… 

“Stunder av stillhet, Ett ögonblick av ro ibland
Stunder av lycka, Att bara ha varann”

“Det är en rikedom, Att få älska och att älskas
Vår kärleks sårbarhet, Är det vackraste jag vet”

Natten, mørket, den kjølige brisen omfavner oss med en så kjærlig varme. En takknemlighet sprer seg, fyller og utvider meg så tårene løper varmt nedover kinnene. Lysene foran oss blafrer og vrir seg, men overgir seg ikke, brenner bare sterkere. 

“Du ligger här bredvid, Och jag känner hur du andas
Att älskas utav dig, Är det vackraste för mig”

Jeg smatter litt på tanken om jeg noen gang har opplevd et øyeblikk, hvor en tekst har blandet seg så vakkert med tid og sted som nå. Den liksom skisses, formes og skapes mens jeg synger. 

Den dype pusten får meg til å mistenke at han sover og de svake snorkelydene som følger, bekrefter det. De lange sorte øyevippene hans ser nesten kunstige ut. Så vakkert fordelt strekker de seg ut som små armer som peker kjærlig mot de røde kinnene hans. En mettende velstand sprer seg helt ut i fingertuppene som klamrer seg rundt han. Der med han i armene mine fins det ingen gårsdag, ingen morgendag, bare en enorm lykke over at han fins, er min, og det fine øyeblikket. 

Alenemammatilværelsen er både kaotisk og god og så konsentrert i tid at det er lett å kjenne på den snikende usikkerheten om man strekker godt nok til. Den kroniske gnagende samvittigheten for at tiden med han og søstrene er oppdelt i anhver uker, er som forduftet i mørket og byttet ut med en lindrende vakker takknemlighet.

For hvilken utrolig gave det bare er å få være mamma.

Det er helt stille, ingen fest i det fjerne lenger, bare han og meg og natten.

 

Ønsker deg og dine en fin ukestart ♥

 

Sang: Cecilia Vennersten
“Det vackraste jag vet!”